Gå till innehåll

Döm dig själv

Gud står de stolte i mot, men de ydmyke gir han nåde. Å dømme seg selv og ydmyke seg er det største du kan gjøre i dette livet!

Alt, også når det gjelder frelse, går etter lover. Akkurat som det er naturlover, er det åndelige lover.

Grunnloven for frelse, fra begynnelsen og til siste slutt – fra vi er nybegynnere til vi er fullendt – er ydmykhetens lov. Dette står det om i et av Peters brever, og i Jakobs brev, ordrett likt.

Ydymkhetens lov

Loven lyder slik: «Gud gir den ydmyke nåde». Og så har vi det motsatte: «Den stolte» – eller hovmodige, eller selvkloke, eller oppblåste – «står han imot». Når en da ikke er ydmyk, og ber om nåde, ber en «i ørska».

Vi kan ikke så poteter og høste jordbær, om vi aldri så gjerne ville, og har på aldri så mye gjødsel, og om det blir aldri så mye regn, og om vi bearbeider jorda aldri så godt, så det skulle være gode vekstbetingelser, det går ikke an. Det går ikke an å få nåde når en ikke er ydmyk.

Det sterkeste ordet vi har om ydmykhet, er Jesu ord, som lyder slik: «Den seg selv fornedrer, skal opphøyes» (Lukas 14,11), og jeg pleier å si: Enten han vil eller ei. Gud er forelsket i slike personer. Og selv om de ba om ikke å bli opphøyet, ble de opphøyet likevel. Så sikkert er det.

Å ha en skrekk for å fornedre seg… er, åndelig talt, sinnsvakt.

Første- og andreklasses ydmykhet

Det er slik at når man  fornedrer seg selv, blir man sett ned på av alle dumme mennesker, og sett opp til av alle kloke mennesker. Og i alle fall, bortsett fra hva både dumme og kloke mennesker mener, blir man opphøyet. Altså, å ha en skrekk for å fornedre seg – å ha en avsky for det, å kjenne det slik at det er det verste en kan tenke seg – er, åndelig talt, sinnsvakt, d.v.s. fullkomment meningsløst.

Å forsvare og unnskylde seg selv, er altså den største dårskap som tenkes kan – det er å skyve frelsen fra seg. Og vi bør jo alltid søke det beste – vi bør søke det som er førsteklasses, og det er å dømme seg selv, å ydmyke seg selv, å fornedre seg selv, altså av egen drift. Dette er altså det største, herligste, mest lønnsomme og mest virkningsfulle som eksisterer, i ethvert tilfelle, hvert øyeblikk vi lever.

Det er det man burde forelske seg i, og benytte enhver anledning til. Og det er det samme som å ydmyke seg selv, av egen drift, altså, ikke fordi andre mener at en bør gjøre det. Dette alene er førsteklasses. – Men Gud er overmåte nådig og miskunnelig, og derfor kan det gå godt med andreklasses også.

Det er å ydmyke seg selv, av egen drift, altså, ikke fordi andre mener at en bør gjøre det.

Og det som er andreklasses i denne forbindelsen, er å bli fornedret – å bli ydmyket. Dette er da noe som Gud foretar. Men det er ikke alltid man kan bli reddet da heller, men det er altså en mulighet. Det er en betingelse for å bli reddet når det bare er andreklasses, og det er at jeg fullt ut erkjenner og godtar ydmykelsen eller fornedringen, ikke bare med munnen, men med hjertet. Da blir jeg også opphøyet.

Det er nok atskillige som forsynder seg i dagliglivet, og erkjenner ingenting – ber aldri om tilgivelse – ber ikke om unnskyldning en gang. Det som er en selvfølge for slike personer, er å forsvare seg selv «med nebb og klør», ja, man klynger seg til ethvert «halmstrå» for å forsvare seg selv – man forsvarer seg med alt hva man kan finne på. Da bortforklarer man sin frelse – man motarbeider sin egen frelse.

Frelst ved selverkjennelse

Det er ingen annen måte å bli frelst på i det hele tatt enn ved selverkjennelse – ved å ydmyke seg og fornedre seg og erkjenne, ved å dømme seg selv, og ingen andre.

Vi har et veldig dødsens alvorlig ord om dette: 1. Kor. 11, 31–32. «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, men når vi dømmes, da refses vi av Herren forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.»

Her er det altså «tripp-trapp-tre»: Dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt.

Her er det altså «tripp-trapp-tre»: Dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt – selvfølgelig, for det var ikke noen grunn til det. – Men når vi har forsømt det, er Gud så elskverdig at han dømmer oss, for å gi oss en sjanse til, og godtar vi da ikke denne dommen – denne fornedrelsen, denne ydmykelsen, så skal vi fordømmes sammen med verden.
Men da er altså det store spørsmål igjen, akkurat som før nevnt, om jeg godtar denne dommen, og hvis ikke, blir jeg fordømt sammen med verden! Du kan lese så mye du vil – det står ikke noe annet.

Og det sier seg jo selv – det er nærmest en overflødig bemerkning – at å ydmyke seg for meget, er noe som ikke eksisterer, men for lite eksisterer det i lange baner. Det er ingen som noensinne har ydmyket seg for meget.

Dette kan vi ha som stående svar på alt mulig, når det er noe som ikke er som det burde være: Det kommer av himmelskrikende mangel på gudsfrykt. Man tar ikke Guds ord dødsens alvorlig, – men det er dødsens alvorlig.

Hjertelig til lykke, alle sammen! Til lykke med en ubeskrivelig herlig fremtid – en drabelig, grundig frelse! Og det er alene Gud som kan gi nåde til det. Og han gir gjerne nåde til det, svært gjerne. Det er det han aller, aller helst vil med alle og enhver.

Utdrag av en tale av Elias Aslaksen.
Publisert i boken «Elias Aslaksens siste taler»
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag

Kärnpunkter

AktivKristendom av Brunstad Christian Church utforskar hur Guds ord utmanar och ger oss kraft till att leva 100 % enligt hans vilja, så att vi inte längre behöver falla i synd, utan kan uppnå ett segrande liv.

Ladda ner e-bok gratis

Jeg er korsfestet med Kristus

Detta norska häfte baserar sig på Paulus ord i Gal 2:20: “Jag är korsfäst med Kristus, och nu lever inte längre jag, utan Kristus lever i mig”. Här förklarar Elias Aslaksen betydelsen av detta, och hur läsaren kan ge samma vittnesbörd för sitt eget liv som Paulus kunde ge.

Följ oss