Att lära mig att ödmjuka mig själv

Martin er en ung mann på BCCs internasjonale utvekslingsprogram. Der jobber og bor han tett sammen med mange andre kristne ungdommer på samme alder. Da kan utfordringene stå i kø, samt uventende reaksjoner hos seg selv.

Det er en grå og fuktig ettermiddag. Regnet har gitt seg, men bakken er fremdeles våt. Det er ganske så vindstille og det legges til rette for en rolig kveld. Jeg er på vei til middag. Dagens arbeid er utført, og gjort godt nok for standarden som forventes av oss som jobber.

Jeg reflekterer nok en gang over dagens gode innsats til tross for været. Det hadde jo gått bra. Dagen var forsåvidt fin den, hadde bare kollegaene mine vært litt mer ivrig. Jeg har gjort det bra i dag! Jeg er blant de få med fagbrev og har gode lederegenskaper. Hadde de bare gjort som jeg ba dem om med en gang; det går så mye unødvendig tid. Hadde de bare ydmyket seg litt mer. Jeg manner meg opp i det jeg tar de første stegene ned trappa mot spisesalen.

Trenger ikke et bønnemøte

Middagen er ferdig og jeg går til huset vårt for å dusje og gjøre de siste forberedelsene til i kveld. Det er bibelundervisning. Bare det ikke blir bønnemøte for gutta etterpå. Noe sier meg at det blir nettopp det. Jeg har nok godt av å be, men jeg klarer det best selv. Jeg kan be på egen hånd etter undervisningen.

Jeg trenger jo ikke å be med de andre? Eller?

Klokka er syv og undervisningen er i gang. Kun én tanke står i hodet mitt: bare det ikke blir bønnemøte. Bare jeg kan gå rett i seng og be på egenhånd etterpå. Jeg trenger jo ikke å be med de andre? Eller? Det er ikke sikkert det blir et bønnemøte en gang. Håper ikke det.

Foreleseren takker for seg. Nå må jeg bare holde ut til litt over ti. Det er da meldinga om bønnemøtene pleier å komme.

Pling! Nei. Melding. Og klokka er kvart over ti. Det kan bare bety – ja, bønnemøte for guttene halv elleve. Er det mulig. Ja, ja, jeg må jo nesten bli med ellers får jeg vel høre det senere. Og jeg vet innerst inne at jeg kanskje har litt godt av å ydmyke meg foran kolleger og venner. Og for Gud.

Bønnemøtet

Jeg går bort. Jeg tenker ikke noen verdens ting, alt bare surrer og går rundt i hodet midt. Jeg tenker ingen ting, men likevel enormt mye. Alt det de andre gjør er liksom feil. Jeg tusler inn på stua, og setter meg i den slitne skinnsofaen. Fasaden ser nok ikke så verst ut. Jeg smiler og er fornøyd, men tom og fattig innvendig.

Vi reiser oss og starter med en sang. Jeg kan synge, det mener jeg hvert fall selv, så jeg er med av hele hjertet. Det er han ved siden av meg også. Men han synger på sitt eget språk. Jeg kjenner det koker igjen. Det bobler. Blikket mitt flakker mellom sangboka og ham. Jeg blir varm og irritert – hvorfor i all verden kan du ikke synge på det samme språk som de andre? Da er det bedre du tier stille! Jeg sier selvsagt ingen ting, men klarer ikke holde konsentrasjonen oppe. Jeg stopper å synge.

Da kommer det som et lyn. Hva er det jeg gjør? Hvem tror jeg at jeg er? Jeg er langt ifra så god og fullkommen som jeg vil ha det til, alt som kommer opp er bare motbydelig! Full av ondskap, mugg og råtten duft som veller frem ved hvert forhold hvor jeg ikke er konsentrert og fokusert. Ved hver minste anledning finner jeg en grunn til å dømme de andre, løfte meg selv høyt opp, eller dra kollegaene ned i gjørma.

Kjenner meg dømt

Sangen er slutt. Vi blir stående oppreist alle mann. Jeg kjenner meg dømt. Knust. Er det virkelig så dårlig med meg? Ligger det meg så nær å dømme mine aller beste venner? Er det så viktig for meg å bety noe og være noe? Hvem er det jeg lever for? Meg selv? Det går ikke mer. Tårene triller. Jeg må be!

Jeg trenger hjelp.

Jeg tar et skritt frem og står midt i ringen. Det er helt stille. Nå pleier man gjerne å si hva man ønsker forbønn for, men jeg får ikke frem et pip. Jeg gråter. Tårene renner nedover kinnene. Det ellers så stolte ansiktet er begravd langt ned i hendene og all storhet blir gruset av ydmykelsen det er å stå foran 40 gutter og gråte. Jeg åpner munnen og prøver å si noe, men det eneste som kommer er: «Jeg trenger hjelp!» Resten blir bare borte. Borte i bønnen til de 40 trofaste vennene mine som står rundt meg i denne stund – de ber for meg av all sin kraft at det skal lykkes for meg. Jeg ber også!

At jeg må bli fri fra å dømme de jeg er sammen med, fri fra storhetstanker om meg selv, fri fra å stå for mennesker og bry meg om hva de tror og mener, og virkelig komme inn i tjeneste for Den Hellige Ånd i hverdagen. Kun slik kan jeg utføre alle mine oppgaver av hele hjertet slik det sømmer seg for disipler og som det står i Kolosserne 3,23 «Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker!» Det gjelder alt vi gjør! Alt vi sier, tenker, utfører, presterer. Alt vi gjør skal gjøres for Herren og ikke for mennesker.

Troen er født!

Stemmene rundt meg dempes. Hendene senkes. Jeg tørker tårene og stiller meg tilbake på plassen min. Jeg kjenner en usigelig fred i hjertet. En lyst til å tjene og benytte hver lille mulighet! Hver lille tanke skal fra nå av få motstand! Fra nå av er krigen for alvor i gang! Troen er virkelig født inn i mitt hjerte!

Men hvordan kjemper jeg mot meg selv? For meg krever det fullt fokus hver dag. Ved hvert forhold må jeg be til Gud om hjelp og kraft – ikke bare i de store virkelig tydelige forholdene, men i de små tilsynelatende ubetydelige. De forholdene som kommer når skruen nekter å gå inn, når hammerhodet får inn en fulltreffer på den kalde tommelen, og når kommunikasjonen ikke fungerer optimalt. Ubetydelige forhold? Langt, langt ifra! Lukas 16,10: «Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.»

Takk, Gud, at du ga meg nåde til å få livet i orden og seire! Jeg åpner bibelen og leser. Det er som en ny bok. Riktignok har jeg hatt den i tre-fire år og lest i den stadig vekk, men aldri har den vært så levende som nå. Noe ble absolutt født i kveld. Fra nå av gir jeg motstand – jeg har fått nye øyne! Jeg kan se! Jeg tror på seier!