Varför tjänar jag?

Klokken er seks en lørdag morgen, og jeg kan se pusten min på glasset når jeg stirrer ut av bilvinduet på den kalde prærien som suser forbi. Rundt meg er andre jenter som prøver å hente inn litt tapt søvn.

Sjåføren hører på musikk for å holde seg våken mens vi suser nedover motorveien. Vi er på vei til en dugnadsjobb for menigheten vår. Det er en 3-timers kjøretur til vi når vårt mål, og det er nok av tid til ettertanke. Det er så mye som skjer i disse dager. Det virker som om det alltid er en mulighet til å være engasjert, enten det er å være leder på en aktivitetsgruppe for barna, søndagsskole, dugnad for menigheten, å hjelpe til når en venn trenger det, å være med på aktivitetene i ungdomsgruppen, osv. Det er nok å gjøre hver dag. Jeg er med så ofte jeg kan. Men når jeg tenker på den lange dagen foran meg spør jeg meg selv hvorfor jeg egentlig gjør dette. Hvorfor ville jeg for eksempel stå opp tidlig på en lørdag morgen for å jobbe dugnad, når jeg godt kunne ha sovet litt lenger, som de fleste andre på min alder gjør?

Jeg trenger å lære

Når jeg virkelig tenker over det, vet jeg at det ofte bare er min egen late, egoistiske natur som hindrer meg fra å ville gjøre noe for andre. Jeg vil heller sitte hjemme og lese boka mi, eller se på TV – listen er lang. Meg, meg, meg. Jeg trenger å lære å bli ferdig med alltid å tenke på meg selv! Jeg trenger å lære å gi opp min egen vilje, for heller å tjene og velsigne andre. Jeg trenger å lære å ydmyke meg selv og si «nei» når jeg fristes til å leve for meg selv. Jeg har innsett at det er noe jeg virkelig trenger å gjøre, slik at jeg kan lære å gjøre Guds vilje fremfor min egen.

Og det er definitivt et arbeid; et offer. Jeg finner mye motstand i meg selv. Å ofre betyr å gi opp noe. Jeg er fristet til å klage og slepe med føttene. «Jeg bør egentlig dra, fordi det er min plikt, og hvis jeg ikke gjør det lurer folk kanskje på hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg skulle bare ønske jeg en gang i blant hadde litt tid for meg selv.» Når slike tanker kommer opp tenker jeg på ordene i 2. Korinter 9,6-7. «Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»

En glad giver

Når jeg har bestemt meg for å være en glad giver, og ikke å hjelpe til med ulyst eller av tvang, da kommer jeg med en god holdning. Jeg kan fortsatt bli fristet til disse tankene, men så er det et fast og avgjørende «Nei!» til å leve for meg selv, og tankene dødes. Og jeg vet at når jeg har dette sinnelag så vil Gud gi meg all den styrken jeg trenger til å «gjøre det gode og ikke bli trette.» (Galaterne 6,9) Når det da kommer en anledning til å være med på å tjene og ofre, kan jeg være klar og ha en god og oppbyggelig ånd rundt meg.

Det er helt opp til meg selv hvilken holdning jeg har! Når jeg er glad og villig så kan det bare gå bra, og jeg kan være en oppmuntring for de andre. Kanskje er det en som har det litt vanskelig; da kan jeg lette byrden og være et eksempel. Hvis jeg har en klagende og motvillig ånd, kjenner de andre det, og det kan også dra dem ned.

Jeg opplever en velsignelse

Så hvorfor gjør jeg det? Hvorfor gir jeg min tid og innsats for å velsigne og tjene de andre? Det er slik at jeg kan være en del av fellesskapet som jeg opplever og den velsignelsen som jeg personlig har mottatt fra det. Det er slik at jeg kan vokse i gudsfrykt og være et eksempel og hyrde for de yngre. Når jeg er med kan Gud bruke meg til å bygge menigheten. «For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning.» (1. Korinter 3,9).

Idet bilen stopper ved låven hvor vi skal tilbringe dagen, våkner alle opp og skynder seg inn så raskt som mulig for å komme ut av kulden. Ansiktene er fortsatt søvnige, og det er mye godmodig erting og latter. Alle er i godt humør. Jeg er omringet av en gruppe mennesker som jeg vet tar det på samme måte som jeg. Det sørger for en god atmosfære, og jeg er så takknemlig for at jeg kan være en del av det. Jeg ønsker ikke å være en som bare henger med på lasset. Jeg vil være en som er med og drar.